Mange kvier seg for å omtale kunst som terapeutisk. Men tegneren Martin Schreiner har ingen problemer med det.

Schreiners bruk av kunst som medium for sorgarbeid gir oss et begrep om kunstens betydning. 

Schreiners bruk av kunst som medium for sorgarbeid gir oss et begrep om kunstens betydning. 

Schreiner gir ingen svar på sorgens problem, men skaper et rom å jobbe med den i.

Etter all denne tiden er den andre av tre utstillinger som bearbeider sorgen etter at en nær venn begikk selvmord. Den første fant sted på Galleri QB, og den tredje vil etter alt å dømme bli å se til høsten.

Skoglandskap

Den visuelle tråden er et fragmentert naturlandskap befolket av fantasifigurer og venner av kunstneren som også kjente den avdøde.

Schreiner har tegnet på røff byggeplast av typen som henges foran stillaser under renovering. Tegningene dekker bare deler av plasten – som er spent opp på blindrammer av varierende størrelse – slik at veggen bak og den uslepne plastoverflaten er synlig. Plasten er et arkitektonisk element som minner om en byggeplass, at arbeid pågår: Den fungerer blant annet som «gardin» mellom galleriets to utstillingsrom.

Utstillingsdesignet gjør det indre sorgarbeidet til et ytre bygningsarbeid.

Sorgarkitektur

I et av bildene ser vi en setning i gresset: «Vi bærer alt du var». Kunstnerens venner bærer også på trestubber og stammer: et bilde på hvordan de etterlatte tynges, men også bevarer det gode minnene om den som er blitt borte.

Fellesskap blir sentralt i sorgarbeidet: Foruten vennene inkluderer Schreiner også Virginia Woolf og stoikeren Seneca, som begge døde for egen hånd.

Stoikerne unngikk ideologisk snikksnakk rundt døden. For dem var selvmordet en verdig exit om lidelsene var for sterke. Om vi velger livet, kan vi også bedre sette pris på det gjennom å venne oss til døden, «for bare den som ikke frykter å dø, har avlært seg å være slave», som Seneca sa.

Historiker Marlen Ferrer tror vi trenger manual om hvordan vi forholder oss til mennesker i sorg

Rammefortelling

Ingen kan overta en annens sorg, men det er fruktbart å plassere den i et rom eller en fortelling. Slik har man plassert det vonde et sted utenfor seg selv, i det minste for et øyeblikk. I utstillingen kan vi bevege oss gjennom sorgarbeidets offentlige manifestasjoner, betrakte dets elementer sammen og snakke om det vi ser.

Schreiner gir ingen svar på sorgens problem, men skaper et rom å jobbe med den i. Han inviterer til å tenke over hvor få fellesrom for sorgbearbeidelse som faktisk finnes i vår kultur.

Utprøvende

Fjorårets utstilling på galleri QB var nok mer stringent og visuelt interessant. Men av samme grunn som denne utstillingen er mer sprikende og utprøvende enn forgjengeren, er vi tettere på sorgens kjerne her. Det er råere, mer ubehandlet.

Det er likevel ikke til å komme fra at Schreiner er en svært dyktig tegner som er klar på hva han vil med kunsten.

Redskap

Mye viktigere enn skjønnhetsfeil er derfor bruken av kunsten i sorgarbeidet. Slik får betrakteren tilgang på et ekstra sett briller for å undersøke egne følelsesrom. Her er Schreiner på et viktig spor. Utstillingens sterkeste kort er det sterke båndet mellom liv og kunst. Når denne bindingen blir sterkere, skjerpes vårt blikk på hva kunst dreier seg om.

For vegringen mot kunst gjør det uklart hva kunsten kan brukes til. Vi må tørre å ta tak i kunst som noe som kan hjelpe oss. Gjør vi ikke det, får vi ikke grep om den.